Foto: John AndresenJeg sitter her i sengen min og skriver mens jeg kjenner på en lykkefølelse jeg ikke har kjent på lenge. De siste årene i mitt liv har vært preget av mye motgang og psykiske utfordringer for min del desverre. Etter en skikkelig nedtur setter du ekstremt pris på de gode dagene. Nå har jeg hatt flere på rad hvor jeg har hatt energi og følt glede.Jeg er ikke den som liker å "syte og klage" så mye. Jeg liker å spre glede og å hjelpe. Desverre er jeg ikke alltid like god på å ta i mot hjelp og jeg har ikke alltid så mange grenser når jeg først setter meg et mål. Dette gjorde at jeg som jeg tror jeg har nevnt på instagram jobbet meg ihjæl i slutten av 2017. Jeg gründer et selskap som eksploderte mens jeg konkurrerte i 6 fitnesskonkurranser i løpet av 2 år. Jeg var grenseløs. Det var en bratt læringskurve. Desverre skjedde det dødsfall i familier til noen nærme i mitt team og jeg ble stukket i ryggen. Jeg hadde aldri hatt noen plan om å bli eier, CEO eller å gründer et selskap som eksploderte. Det bare ble slik fordi jeg hadde så stor pågang på meg som PT og etterhvert startet jeg å delegere. Vi omsatte for nesten 4 millioner første driftsår. Jeg hadde ingen erfaring med å gründe selskaper på den måten og ingen i mitt team som sa imot meg. Tempoet var for høyt og jeg gikk ned for telling. Jeg endte opp på sykehuset med forverret Ulcerøs Kolitt, så når jeg følte jeg kom meg på beina var jeg gravid.. Barnet døde.. Missed abortion..og jeg lurer på om jeg da gikk inn i en slags fødselsdepresjon? Ikke nok med det. Det ble så mørkt at de rundt meg mente det var best å sende meg på psykiatrisk.Siden da har mitt fokus vært på å jobbe med meg selv fra innsiden. Jeg innså at jeg var nødt til å ta et skritt tilbake før jeg kunne ta to skritt tilbake. Jeg har brukt de siste årene på å roe meg ned og å avvende meg action og adrenalin avhengigheten min.Jeg ble utredet og fikk en stigmatiserende diagnose. Jeg har tidligere fått feildiagnoser, så jeg tar den med en klype salt og velger derfor ikke si navnet på den. Kanskje jeg gjør det i framtiden, men enn så lenge velger jeg å holde den for meg selv. Jeg er bare overtakknemlig for at jeg nå får profesjonell hjelp og kan gå i omfattende terapi. Grunnen til mine psykiske utfordringer er høyst sannsynlig grunnet traumatiske opplevelser og utrygghet i barne og ungdomstid. Jeg var verst fra 14-25 års alderen. Jeg tror ikke jeg hadde turt å gjøre alle de tingene jeg gjorde hadde det ikke være for mine psykiske utfordringer. Når jeg ser tilbake på livet mitt og hvilke crazy ting jeg har gjort forstår jeg nå hva som gjorde at jeg tok de valgene jeg tok. Selvbildet mitt var så lavt og jeg var livredd for og mislyktes. Samtidig hadde jeg ingenting å tape siden jeg tenkte at det kan uansett ikke bli verre enn det har vært. Jeg hadde et stort tomrom inni meg som jeg trengte dekke. Oppmerksomheten ble mitt dop på mange måter. Men uansett hvor mye oppmerksomhet jeg fikk hjalp det ikke. Jeg måtte jobbe innover.Jeg har slitt med identitetsproblemer og tomhet inni meg hele livet. Det har vært utfordrende for meg å finne mening i livet. Noen ganger vet jeg knapt hvem jeg er og jeg føler hele verden er imot meg. Ja, jeg er tøff og selvsikker. Men i løpet av en dag kan det svinge fra å være glad og selvsikker til å være sårbar, svak og langt nede. Noen dager orker jeg knapt å gå ut og jeg blir sliten av lyder. I perioder er jeg veldig introvert og A sosial. Men dette er de periodene jeg har brukt opp energien min. Jeg har hatt litt utfordringer med sort hvitt tenking. Enten eller. Og å gi gass eller ikke gi gass. Gråsoner og balanse har vært utfordrende for meg og jeg sliter fortsatt med følelsesregulering og mentalisering. Dette gjør at jeg havner i misforståelser og konflikter uten at jeg vil. Dette skjer rett og slett fordi jeg har opplevd såpass mye jævlige ting i livet at jeg sliter med stole på folk og jeg tror desverre ofte det verste. Ja, det høres kanskje rart ut at jeg som er så positiv er som jeg beskriver her. Men jeg har mange år med trening i å være i offentlighetens lys. Det er en jobb for meg. Det betyr ikke at jeg ikke er meg selv. Tvert imot er jeg veldig opptatt av å vise flere sider av meg selv.Det å bryte tabuer rundt psykisk helse og å normalisere dette er naturligvis noe jeg brenner veldig for.Jeg har skammet meg mye over at jeg har vært så "mislykket" samtidig som det er kjipt siden jeg høyst sannsynlig har blitt slik pga noe andre har påført meg. Heldigvis har jeg med årene jobbet mye med meg selv mentalt og jeg har blitt sterkere. De siste årene har jeg jobbet mye med å akseptere meg selv med mine utfordringer og heller se muligheter framfor hindringer. Målet mitt er å bli symptomfri og forhåpentligvis fungere bedre i livet.Mitt største problem er at jeg sliter veldig med relasjoner. Ja, jeg har oppnådd mye som mange forteller meg hele tiden, men det er som regel jobb eller trening. Det er mer konkret og jeg bruker da den delen av hjernen som er løsningsorientert og ikke like følelsesorientert. Når det kommer til det sosiale synes jeg det er vanskelig. Jeg er ikke god på å vise sårbarhet og derfor kan jeg oppleves både overlegen og distansert har jeg fått høre. Jeg er høysensitiv og elendig på smalltalk. Jeg er dyp og to the point.Jeg forsøker å beskytte meg selv. Jeg er en ja person, jeg liker å gi og spre glede. Dette har desverre blitt utnyttet veldig mye og etterhvert har jeg blitt mer skeptisk og lukket. Jeg slipper få inn forbi skallet mitt. Jeg trives i eget selskap, men kan tidvis føle meg ensom siden jeg ikke er verken god på å be om hjelp eller dyktig på å ta plass og å fortelle andre hvordan jeg har det. Jeg setter meg selv til siden når andre har det vondt. Slik har det vært hele livet. Jeg har alltid likt å støtte andre, heie på og beskytte.
